Stantur 2007

Jeg bare måtte....

2007-07-23T14:21:00.000+02:00

Sånn endte det.......

Kom låt oss gå härifrån, låt oss resa någonstans, resa långt härifrån, låt oss bli dom som försvann....

2007-05-09T13:52:00.000+02:00

Det var paa ingen maate nok aa bare bruse et godt stykke inn i Tyrkia. Vi var slitne,sure,kalde, redde og ville langt derifra. Regnet gjorde det og. Türk Hava Yolları ble redningen. Faa timer etter var vi helt i skyene, paa vei til tyrkias solkyst.

Istedet for et nytt sanatoriumsopphold kunne vi naa skrubbe Georgias alkohol, skitt og sinne ut av oss i et tyrkisk bad. Etter noen dagers rekreasjon i Antalya foelte vi oss som nye mennesker og var klare for stranda.

Vi dro til Sundance nature village for aa velte oss i havet, oekologisk mat, frittgaaende dyr og gamle hippier. Sven kom og besoekte oss og Ingrid ble bitt av en liten, men veldig tykk, hund.

Etter aatte dager skilte vaare veier seg. Sven dro hjem, Ingrid dro til Ankara for aa besoeke en vertsfamilie hun bodde en uke hos da hun var 10, og vi dro til Marmaris. Marmaris kan vel ikke akkruat sies aa vaere noen perle. Jon Sigurd hadde lenge hatt en droem om aa bo paa hotell med basseng og klarte ikke helt aa sjule sorgen, sinnet og skuffelsen da han opptaget at bassenget paa det nye hotellet vaart ikke bare var tomt, men skittent ogsaa. Han fikk braatt glede i hjertet igjen da han opptaga at vi fikk inn russisk tv og kunne se russiske talentkonkurranser hele natta lang.

Naa har vi ha hooka opp med Ingrid og dratt til Hellas. Kroppen skrek etter tzatziki og oeyhopping.

For barn, besteforeldre, kjaerlighet, forfedre, vennskap, jenter, morra di, gjestfrıhet og alle som lever og ikke lever.....

2007-04-25T16:50:00.000+02:00

Vı hadde gleda oss skikkelig til aa komme til Georgia. Fulle av forventning og skinnende av foerkommuiıstisk lykke satt vi oss paa toget fra Yerevan tıl Tbilisi. Det lukta baesj der vi satt. Menneskebaesj. Vi feiga ut etter en halvtime og bestakk oss til bedre seter..

Vel fremme i Tbilisi (som for oevrig er en veldig fin by) bosatte vi oss hjemme hos Nasi. Det var kaldt hos Nazi, og hun hadde en del regler. Ikke lov aa spise paa rommet, ıkke lov aa sitte paa senga og ikke lov aa bruke stikkontakter...Vı flytta til et varmt og godt hotel.

Ting ble fort ganske vanskelig paa det nye hotellet. Hun som drev det syntes tydigvis ikke det var en god ide aa droefte hvordan man snakker til gjester klokka halvtre om natta.

Vi begynte aa bli ganske slitne. Heldıgvis hadde vi blitt kjent med noen glade georgiere som invıterte oss til aa bo hos dem. Vi trodde vi skulle kose hos hjemme hos foreldrene til han ene, som vi hadde besoekt noen dager foer. Det var ikke tilfelle. Vi ble kjoert langt avsted, til et veldig umoeblert hjem, bokstavlig talt. Det var kaldt, vi var fyllesjuke (etter endel overmot dagen foer) og da verten satt Enigma paa fullt skjoente vi at vi nok en gang hadde bomma litt..Kvelden gikk med til vodka, graat og psykedelisk musikk. En av de nye graatende vennene vaare la sin elsk paa Ingrid og vılle gjerne at alle skulle bruke resten av natta paa aa snakke om det. Etter et par timer ville vi ogsaa graate.. Da vi etter mye om og men kom oss ut derifra dagen etter skjoente vı at hadde trengt en sanatoriumstur igjen og tok bussen til Borjumi, svovelbrusens hjemby. Sanatoriumet var stengt, og da taxisjaafoeren slapp oss av paa et hotel med ordene 'jeg henter dere om en time, da skal vi drikke vin' skjoente vı at det hadde gaatt galt igjen. Veldig galt. Han hadde med seg 10 liter hjemmelaget roedvın da han kom tilbake, og han insisterte paa at vinen skulle styrtes. Det er nemlıg saann georgisk gjestfrihet fungerer. Etter 7 liter ville vi hjem. Det falt ikke ı god jord. Han ble med, han ble lenge, han var ekkel. Han kom tilbake flere ganger dagen etter for aa lage kvalm. Vı ble redde. Vi flykta til Batomi, en vakker liten kystby paa grensen til Tyrkia.

Paa togstasjonen ı Batumi satt vaar fulle graatende venn fra Tbilisi. Hva faen han gjorde der har vi enda til gode aa finne ut, for vi ble saa redde at vi flykta i en taxi. Da vi opptaga at han satt i bilen bak oss ble vi saa redde at vi ikke ville vaere i Georgia lenger i det hele tatt, og bruste over grensen til Tyrkia, paranoide og ville i blikket....

Tralala

2007-04-25T11:05:00.000+02:00

Antalya melder om sol, skyfri himmel og 25 grader i skyggen.....

Jeg har et talent, jeg kan skrive med taerne.

2007-04-10T15:40:00.000+02:00

Her om dagen satt vi 11 timer paa en buss i Kurdistan for aa komme til et hostel hvor det var en larve i ingrids seng og en haarball i min, hvor dusjen ikke virka og doen var et illeluktende hull i gulvet og saa trang at men enten maatte stoette albuen i den urinskitne veggen bak eller panna i veggen foran.Ikke ble det moerkt naar vi skrudde av lyset, og saa spiste vi en pizza til frokost som ikke var helt bra for magen. I tillegg tok juventehumoren oss fullstendig, og da vi fant oss selv sittende paa en busstasjon og synge alle fugler i kanon skjoente vi at vi virkelig hadde faatt nok av Iran!

Det var virkelig en fornoeyelse aa snuble inn i Armenia. Etter en lengere diskusjon med en full taxisjaafoer om hvorvidt det er farlig aa kjoere naar oeya svoemmer havna vi hos en koselig liten familie i fjellene. De gav oss hjemmebrent og det gikk galt med en gang. Tidlig dagen etter ville jeg bare se litt paa hoenene, men ble lurt inn i vertens "laboratorium". Ingenting er som vodka foer frokost.

For aa lette litt paa trykket i hodet bestemte vi oss for aa gaa en liten tur i fjellet. Etter ca 5 minutter ble vi huka inn av naboen. Han ville gjerne be oss paa litt vodka.

5 timer og noen faa liter vodka senere kom vi oss hjem igjen. Ingrid maatte hvile med det samme, og det gikk bare noen faa minutter foer det var litt oppkast paa dyna, litt paa lakenet og ganske mye paa gulvet. Jon Sigurd syntes det var en god ide aa holde et lite foredrag om hans negative innstilling til Tyrkia for noen stakkars smaa armenere foer han korna fullstendig av og doede.

Den enes doed, den andres broed. Mens de andre laa livloese i fosterstilling saa jeg mitt snitt til aa suse blid og fornoeyd langs den armenske landeveien i en hvit liten lada til glade ballader fra 80-tallet.

Atomkraft varer evig II

2007-03-28T14:49:00.000+02:00

IRAN

2007-03-24T17:43:00.000+01:00

Hallo du! Hei ja!
I dag har vi vaert i Persepolis og sett paa noen riktig fine ruiner. Et av jordas under, men ikke fint nok til at vi gitter aa vise bilder av det. Haha! Turen dit var og veldig fin. Iranerene er veldig flinke til aa kjoere bil. De kan kjoere dritfort (150 km i timen) og samtidig millimeterberegne avstanden til de andre bilene, baade foran, bak og paa begge sider. Samtidig. Det er faen meg helt utrolig, det er faktisk en kunst.

Naa har vi vaert i Iran i halvannen uke og det er faktisk helt fantastisk. Mangelen paa alkohol har gjort oss til bedre mennesker, og vi spretter uthvilte ut av senga grytidlig hver dag for aa suge til oss nye intrykk. Ikke Ingrid da, i og med at hun har blitt et daarligere menneske er det bare vonde ord aa hoere fra halvaatte til tolv. Vi har proevd aa la henne sove middag, men det hjelper ikke.

I Esfahan ( vi er i Shiraz naa) fikk vi oss en ny venn.
Til aa begynne med var det fint med en gratis guide (som til og med gav oss mat) som fortalte oss masse om alt vi saa. Naa har navnet hans blitt et skjellsord og haaper han lider samme skjebne som Antti, hva enn det er.

I Esfahan bodde vi paa et kaldt og overprisa hostel med skitne og enda kaldere doer. Rommet vaart lukta kokt ris. Vi ble fryktelig ulykkelige av det. Naa har vi faatt oss et varmt rom, men med en tett do. Pick your poison.

Vi blir tatt skikkelig mye paa. Ikke skjelden smyger det seg en klam haand over rumpa naar vi er ute og gaar. Vi har ikke helt bestemt oss for om vi liker det eller ikke.

I morgen skal vi se graven til Hafez. Det er noe vi ser fram til med iver og gloed. Vi har kjoept oss hver vaar bok av han, og leser intense kjaerlighetsdikt for hverandre hver kveld mens vi sitter i ring med bena i kors og holder hverandre i hendene.
Naa skal vi gaa og gnage hodet av en hest. Tudelu!

And apple day

2007-03-20T19:31:00.000+01:00

Egentlig hadde jeg bare lyst til aa legge ut det bildet her. Jeg synes det er fint.

En annen ting som er fint er Iran, men det kommer vi tilbake til senere, naa maa vi vekke Ingrid. Ingrid skal vi og skrive litt mer om senere (jeg tror nemlig hun er i ferd med aa bli et daarlig menneske) og plutselig skal Ingrid skrive litt selv ogsaa. Naa maa vi spise. Sult er en foelelse vi takler daarlig. Veldig daarlig.

"Jassaa, ja, saa dette er Kazakhstan, altsaa"

2007-03-20T19:17:00.000+01:00

En tidlig morgen rullet toget toget fra Shymkent inn i Alma-Ata (eller Almaty, for feinschmekkere). Siden vi hadde saa gode erfaringer med aa leie leilighet i Shymkent, syntes vi det var en god ide aa gjenta suksessen i Alma-Ata. Utenfor jernbanestsjonen fant vi vaar vertinne, Mira. Hun var ikke fullt saa snasen som den forrige, men det fikk heller vaere, tenkte vi. Mye billigere, dog.

Leiligheta var nydelig. Lita ettroms, med herlig lite kjoekken hvor det stod en eldgammel gasskomfyr (som var temmelig lunefull) og et kjoeleskap som hoertes ut som en liten traktor naar det starta opp.

Alma-Ata er ingen spennende by. Derfor var det bra at vi fant Jakob - evt. at han fant oss. Siden hotellet han bodde paa var overprisa, farlig og krydde av prostituerte, forbarma vi oss over ham og lot han sove paa stuegulvet i leiligheta vaar. Her er et bilde av Jakob og Ingrid. Ingrid spiser hestekjoett (faktisk!).

Hele turen tok ei ny og litt uventa vending da vi fant ut at det uzbekiske konsulatet ville bruke minimum to uker paa aa utstede visum til Uzbekistan. Siden vi allerede hadde droppa Kyrgyz og Tadsjiki, og ikke gidder aa vaere lenge i Turkmeni, lot vi stan vaere stan, og dro til Iran i stedet.

Shymkent

2007-03-20T18:24:00.000+01:00

Etter tre doegn paa toget var klare for hvile og rene toaletter. Vaare venner fra toget fiksa ei billig leilighet til oss i byens verste stroek. Vaar vertinne, Zarga, ifoert blaa kontaktlinser og en litt for kort topp, hadde de stoerste puppene vi noen gang har sett. Plastiske operasjoner er billige i Kazakhstan.
Vi ble raskt enige om en pris, og vi skulle snart oppdage at man faar det man betaler for. Russiske togtoaletter er lite innbydende, og derfor var det viktig for oss at doen funka. Det gjorde den ikke.

Siden vi bodde i leilighet, lagde vi en del mat selv. Det lokale supermarkedet hadde alt det hjertet maatte begjaere. Kristin er spesielt glad i posteier, og fant ut at hun skulle smelle til med en virkelig luksurioes kyllingpostei. Etter aa ha aapnet pakninga og tatt et magadrag av dunstene som stroemmet ut, kunne hun konstatere at det lukta som en blanding av kattemat og permanentvaeske. Posteien gled ned paa hoeykant.

En dag vi gikk tur i parken fant vi skjelettet av en hest spredt over et lite omraade. Da vi spurte "the locals" om hvorfor det ligger et hestekadaver i parken, fikk vi til svar at det hele bunner i en eldgammel kazakhisk tradisjon. Hesten er - naturlig nok - svaert viktig for kazakhene, som egentlig er et nomadisk folk. Hvert aar under vaarfesten (Navruz), blir hester ofret. Dette skjer ved en rituell slakting med en stor sabel. Sjamanene (sju stykker, helst) skal saa gnage av hestens hode til lyden av trommer. Vi er litt lei oss for at vi gaar glipp av aarets rituale, siden vi er i Iran naa, men nok om det.

Stan-banan

2007-03-14T10:30:00.000+01:00

Etter halvannen herlig uke i Kazakhstan har vi bestemt oss for aa droppe alle de andre stan-landene. Stan faar rett og slett bli en annen gang. Naa koser vi oss paa et enormt kjoepesenter i Dubai. Snipp, snapp, snute.

En liten historie om Moskva..eller to..

2007-03-13T09:25:00.000+01:00

Oppkast I

Vi ramla ut av toget grytidlig en morgen i Moskva,skitne,lykkelige og enda et minibankkort fattigere etter at Ingrid hadde litt uflaks... Ikke annet aa gjoere enn aa vente paa at metroen skal begynne aa gaa tenkte vi, og satt oss godt tilrette paa sekkene vaare for aa nyte en bedre frokost bestaaende av vann,toert broed og lakseost. Like bortafor oss satt en mann paa huk og skulte paa oss. Jo mer vi spiste,jo groennere ble han i ansiktet....tilslutt spydde han saa det riktig plaska paa stasjonsgulvet.

Hoeykultur moeter lavkultur (ev. oppkast II...og III )

.......museum og klassisk konsert maa toppes med en en liten vodka tenkte vi, og snubla inn paa en bule som har staatt uforandra siden sovjets velmaktsdager, om ikke lenger. Sylteagurker og hjemmelagde sohariki ble skylt ned med rikelige mengder vodka. Fulle og glade ble vi spytta ut igjen paa fortauet naar moerket senket seg over byen. Vi hadde utrolig vanskelig for aa godta at denne fantastiske dagen allerede kunne vaere over, saa vi lop innom den lokale supern for aa gjoere innkjoep til nachpielet paa hotellrommet. Og her vil jeg gjaerne slaa et slag for norske aapningstider. Man boer ikke faa lov til aa handle naar man har hjertet fullt av glede og hodet fullt av sprit,og man boer iallefall ikke faa lov til aa handle mer sprit.

Vi var skjoent enige om at det vi trengte for aa fortsette festen var toerka blekksprut, smaa fisk i feit olje, roekt ost, samt flere sylteagurker (noen litt soetligere denne gangen) og mer vodka. Alt forsvant i rekordfart, mens vi noet Aage Aleksandersens myke roest. Jon Sigurd syntes til og med det var en god ide aa drikke opp oljen de smaa fiskene badet i. Plutselig maatte Ingrid hvile litt,eventuellt kaste opp litt. Litt paa lakenet,litt paa gulvet og litt i soeppelboetta. Offa tenkte vi, men hadde saapass for aa oppdrive noen som helst form for empati, saa festen fortsatte som foer. Vi brukte den ene av de tre smaa haandklaerne vi hadde faatt av hotellet paa aa toerke det opp,og danset videre. Aages myke roest hadde naa blandet seg med Ingrids som saa saart ba oss om aa skru av lyset og skru ned musikken. Haha saerlig, tenkte jeg,og tok en liten piruett som foerte til at jeg velta agurkglasset, kjorte hodet inn i veggen og landet i en kroell paa senga hvor jeg lo haanlig helt til jeg selv maatte moete kveldens siste maaltid igjen.

Tidlig neste morgen gjorde vi et stakkarslig forsoek paa aa toerke opp agurksaften (alt vi eier lukter fremdeles agurk..)med det andre av de tre smaa haandklene,og kastet det i en krok sammen med spyhaandklet. Etter et enda mer stakkarslig forsoek paa aa pakke og rydde litt (vi skulle tross alt rekke et tog til Kazakhstan),proevde jeg aa faa i meg litt cola. Det gikk ikke saa bra. Pffffsssssshhhhhh! Og vips, rommet vaar vaatt og klissete igjen. Heldigvis hadde vi fremdeles et toert lite haandkle igjen,som vi fikk god bruk for naa.

Rommet saa ut som et helvete og lukta vaerre,akkurat saann som oss...Vi var paa god vei til aa bare forlate alt sammen da Jon plutselig kom paa at vi maatte faa rommet godkjent av stuepikene foer vi kunne gaa. Han braasnudde og hang de tre smaa haandklene opp igjen,pent paa rad,foer vi loep ut av rommet,ut av hotellet,ut av Moskva og ut av Russland.

Kazakhstan-ekspressen

2007-03-13T09:24:00.000+01:00

Endelig kommer en oppdatering av bloggen. Kronologien blir det saa som saa med, men de som har fulgt med i timen, vet at Moskva kommer foer Alma-Ata osv. Tror for oevrig at tingene beskrevet i denne og andre poster kvalifiserer for enhver "blog-sisten" :o)

Etter en problemfri visumprosess paa det Kazakhstanske konsulatet i Moskva, var vi klare for den sagnomsuste Kazakhstan-ekspressen. I reisehaandboeker fra nittitallet kan man lese om alt fra ekstremt skitne vogner fullstappede med drita russere til neddoping og ran paa togene mellom Russland og Kazakhstan. Forventningene vaare var selvfoelgelig skyhoeye. Men de ble dessverre ikke innfridd. Toget var av ganske vanlig sovjetisk merke, bare med kazakhiske konduktoerer. Medpassasjerene var heller ikke noe spesielt. Ikke ved foerste oeyensyn, i alle fall.

Vi hadde god tid paa toget. Turen Moskva - Alma-Ata (Almaty) tar 78 timer, saa det var bare aa finne fram et par boeker og litt musikk. Idyllen varte kun et par timer fra avreise, da en enorm bamse av en russer dumpet ned i koeya til Kristin; han hadde bestemt seg for at han ville drikke med oss. Han hadde sannsynligvis ikke vaska seg paa et par uker, og etter tanngarden og aanden aa doemme, var ord som "tannkrem" og "tannboerste" for fremmedord aa regne. Det tok en god halvtime med vekselvis ignorering, godsnakk og grove fornaermelser aa bli kvitt fyren. Vi hoerte ham imidlertid hele natta igjennom, siden han fant seg andre venner litt lenger bort i vogna.

Konduktoerene vaare var ganske hyggelige. Den ene var en ganske ung gutt som bare hadde paa seg uniformen sin av og til, men som ellers subba rundt i en joggedress. Den andre var en tilsynelatende ganske stram og ordentlig kazakhisk mann paa rundt 35 aar. Ikke noen joggedress der i gaarden, nei. Sistnevnte fikk at ganske godt oeye til Ingrid etterhvert. Han saa ofte paa Ingrid med et bredt smil om munnen, og sa med bevende roest "Wall" (Ingrids etternavn, som han hadde snappa opp fra togbilletten). Begeistringen var ikke alltid gjensidig, og i et oeyeblikks uoppmerksomhet kom Ingrid til kalle ham "idiot". Vi tror ikke han hoerte det.
Ogsaa Kristin og jeg (J.S.) fikk foele den eldre konduktoerens kjaerlighet paa kroppen. En gang jeg skulle paa do, ble jeg staaende med rompa mot konduktoerkupeen i vogna vaar. Da kjente jeg at noen begynte aa gi med kjaerlige smaa klaps paa stumpen. Hvem stod bak meg? -Jo, favorittkonduktoeren vaar, selvfoelgelig. Kristin var ogsaa paa vei paa do da samme fyren plutselig hoppet ut i midtgangen foran henne med hendene hevet og fingene sprikende som smaa kloer, mens han hveste som et kattedyr. Morsom kar, det der..

Dag 2 paa toget skulle by paa flere vennskap. Mange i vogna var nysgjerrige paa hvem vi var. Utlendinger som reiser paa 3. klasse paa russiske tog er ikke vanlig. Spesielt tre gutter/menn i 20-aarene fra Shymkent i det soerlige Kazakhstan var meget nysgjerrige paa oss - spesielt paa jentene. Vi ble venner, og jentene fikk komplimenter mens jeg fikk raad for hvordan jeg skulle bavare potensen livet ut. Det beste skulle visst vare aa gnage barken av en spesiell liten busk som vokser i Kazakhstan, og det nest beste var aa trakte te paa en spesiell type fluer.

Paa bildet: Ingrid sammen med Mukhtar.

En naturlig fortsettelse paa den gode samtalen med de nye vennene vaare, var utproeving av det lokale oelet fra disse guttenes hjemby, Shymkent. Vel, det gikk som det maatte gaa - oel ble til Kazakhstansk konjakk, som saa ble til vodka. Den yngste konduktoeren (han i joggedressen)var ogsaa med paa festen. Han drakk seg vanvittig full og sovna av fra alle konduktoerpliktene sine. Blant dem var aa holde fyr i kullovnen som varmer opp vogna og samovaren - med det resultat at det ble iskaldt midt paa natta.

Neste dag gikk for det meste med til aa sove, vaere bakfull (for undertegnedes del), samt diskutere turen videre. Siden vi likte de nye vennene vaare, tenkte vi det ville vaere fint aa se hjembyen deres. Riktignok stod det Alma-Ata paa billettene vaare, men over tre doegn paa toget er litt i lengste laget. Saa vi lot Alma-Ata vaere Alma-Ata, og hoppa av toget i den lille, stoevete provinsbyen Shymkent.

Ingrid! Og Antti?

2007-02-25T13:36:00.000+01:00

Hurrahurra! Ingrid har kommet for aa bli med paa ferden videre. For aa tilpasse henne russisk kultur og klima dro vi henne byen rundt i kulda og trykte i henne pannekaker, pelmeni og saljanka, noe hun med stor glede skylte ned med vodka, champanskoje og moerkt oel. Alt blandet seg godt i magen og endte i en pen liten klatt paa trappa til en matbutikk, mens det haglet ufinheter fra russere som hastet forbi. Det hele blir ikke bedre at hun var ifoert en slitt gammel jakke som ikke engang russiske uteliggere ville misunt henne.

Her kan det kanskje passe seg aa skrive litt om Ingrids forhold til Kazakhstan. Det har nemlig vist seg at hun er paa en slags pilgrimsferd til Smirnovs hjemby, hvor enn det er.. Helt siden Bjoern Daelie "vant" en knepen seier over han paa 5-mila under OL i 94 har hun ivret etter aa oppsoeke foreldrene hans for aa be om unnskyldning for at Bjoern "vant" innspurten. Ingrid kan virkelig ikke fordra Bjoern Daelie! Opplysninger om hvor foreldrene kan befinne seg tas imot med takk!

En annen ting som kunne passe seg her er aa skrive litt om hvor koselig det var aa moete Antti, vaar finske venn fra Petrozavodsk, igjen. Men det ville seg bare ikke.

Naa venter Moskva.

Atomkraft varer evig

2007-02-19T16:32:00.000+01:00

AH!. Vi stormet inn i de karelske skoger med et aapent sinn og saa frem til 3 dager i total fred og stillhet. Sanatoriet laa i en bitteliten landsby som bare inneholdt 3 blokker, en fabrikk, en butikk, en bar og to sanatorier. Sanatoriet vaart lukta Norge anno 1994 (dvs OL, evt. furu)... og vi foelte straks at vi ikke var paa ferie lenger. Vi var innlagt. Regelmessige maaltider, sunn mat og daglige rutiner.

Vi proevde oss paa en fysisk aktivitet; skitur (sanatoriet leide ut fantastisk skiutstyr fra det glade 70-tall). Foerst langs en bilvei og saa i en meter loessnoe. Vi ble ikke spesielt lykkelige av det og snudde etter kort tid. Senere skulle det vise seg at det var fine skiloeyper i motsatt retning, med en koselig liten hytte hvor de serverte te og smaakaker.

Etter halvannen dag taklet jeg ikke stillheten og freden lenger, den holdt paa aa drive meg til vanvidd. Jon saa ut til aa takle det hakket bedre, han fordypet seg i en bok om en liten japaner som kan snakke med katter. Den gjorde han redd. Veldig redd. Saa da jeg sa at vi maatte gaa paa den lille lokale kneipa, ei etterlevning fra Sovjetunionens glansdager, ble han med paa det. Vi kasta oss over ei flaske spansk roedvin med en appetitt enhver bulimiker ville misunt oss. So much for hvite dager. Midt i den andre flaska fikk vi venner. En gruppe glade og fulle russere fra nabo-sanatoriet. Dere ser dem paa bildet. De hadde en del venninner i 50-aarsalderen som ville danse tett, veldig tett, med Jon. Han elsket det.

Dama i blaatt hadde med seg dattera si og den sure lille kjaeresten hennes (bildet under). Mora tok seg den frihet aa invitere oss paa nachspiel dit. Som de gode gjestene vi er, loep vi til baren og kjoepte med oss vodka, ananasjuice og en slags ferdigblanda coctailmix med gin og fersken. Nachspielet lukta svette. Og svetten lukta som fabrikkroeyken; diesel, kull og olje. Det var kos.
Paa vei tilbake til sanatoriet ble vi hanka inn av vennene vaare fra tidligere samme kveld (bildet over). De dansa rundt i sitt sanatoriums vinterhage. Det hele var en slags fotosession. Vi kastet oss inn i seansen med iver og gloed.

Vi ble itvunget litt vodka og smaakaker foer vi klarte aa rive oss loes og loepe hjem. Fulle,feite og lykkelige.

Hva har vi laert av dette?
Ingen verdens ting........

Naa venter Petersburg og de to smaa guttene fra Kirovsk.. + Ingrid og Antti selvfoelgelig. Vi gleder oss.

2007-02-15T19:36:00.000+01:00

Jon Sigurd i skibakken i Kirovsk.....

2007-02-15T19:29:00.000+01:00

Kristin og Valentina.......

Petrozavodsk og Aage

2007-02-15T17:47:00.000+01:00

Endelig er vi "hjemme" igjen!

Vi har besoekt kafeen der ideen om denne ferien ble unnfanget for fem aar siden. Men hvor har det blitt av den sureste servitrisa i verden? Ikke bare var hun sur og merkelig; hun hadde et ufordelaktig utseende ogsaa. Hun er dypt savnet.

I forgaars var vi paa besoek hos min vertsfamilie. Soennen Ilja har flyttet til California, mens foreldrene Ljudmila og Nikolaj lever et lykkelig og tilbaketrukket liv i en av Petrozavodsk' sjarmerende forsteder. Ljuda har begynt aa trene tre ganger i uka, er enda mer energisk enn foer, og den flaska med vodka vi hadde med var som bensin paa baalet. Vi trodde hun var slitsom - helt til vi besoekte Kristins vertsmor (Valentina) i gaar. Hun var fra seg av lykke over aa se "gullungen" sin igjen. Hun ikke bare elsker Kristin - nei, hun forguder henne. Og hun kunne ikke forstaa hvorfor ikke jeg gjoer det samme: "Hvorfor er dere ikke gift? Hvordan gaar det an aa ikke elske Kristin? Det gaar da ikke an aa bare vaere venn med henne? Hun er jo til aa spise opp!" Videre ble jeg truet med at hun skulle hente pistolen sin og skyte meg hvis vi ikke giftet oss. Hun var fast bestemt paa aa k0mme i Kristins bryllup, og det var selvfoelgelig like viktig at Kristin skulle komme i hennes begravelse..
Valentina er (som oss) glad i alt som er godt, inkludert vodka. Vi sveipa innom mange interessante temaer i loepet av kvelden. Valentinas favoritt er tidligere leieboere. En av disse var ikke bare veganer, hun var ogsaa "forlova med en neger" fra Soer-Afrika. Gospodi!
Etter shot nummer sju eller aatte mente Kristin det var en god ide aa invitere seg selv paa feite smaa pannekaker dagen derpaa. I skrivende stund betaler vi prisen for dette utslaget av overmot. Siden disse pannekakene ikke er hvilke som helst pannekaker, men kommer "fra sjelen", ble restene behoerig pakket i en liten plastpose som vi fikk med oss da vi gikk.

I loepet av de siste 48 timene har vi begge klart aa miste visakortene vaare.. Foerste mann ut var jeg, som i min iver etter aa se vertsmora mi igjen glemte kortet igjen i minibanken (tror jeg). I Russland faar man pengene foerst, og deretter kortet.
I natt dansa Kristin som en virvelvind gjennom hotellkoridorene for aa skaffe penger til litt vann, og i dag morges oppdaga Kristin at ogsaa hennes kort var borte, mens lommene var fulle av penger. Siden jeg fant pengene foer vi visste at kortet var borte, skyndte jeg meg aa bruke dem opp, ettersom det ikke er bra for Kristin aa ha for mye penger mellom hendene. Det var et lite set-back aa oppdage at vi ikke hadde noen minibank-kort, og bare 750 rubler (ca. 180 norske kr.) igjen til de neste fire maanedene.
Stor var lykken da resepsjonisten kunne fortelle oss at noen smaa arbeidere fra banken hadde fiska Kristins kort ut av automaten, og at vi kunne plukke det opp i ettermiddag. Kristin hadde selvfoelgelig ikke noen anelse om hvor kortet kunne befinne seg, mens jeg selv trodde mitt kort var i automaten - noe det ikke var.

Kristin feira med aa trykke i seg enda ei lita pannekake. Da hun kom paa hvor bakfull hun var, ble hun snart llitt blekere om nebbet. Pannekake fylt med ost, roemme og kondensert melk er kraftig kost.

Her synes jeg det kunne passe seg aa slaa et lite slag for pop-musikken. Vi kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke flere hoerer paa pop - spesielt oest-europeisk saadan, som f.eks. O-zone og dess like.

Og naar det er sagt - stillingen i konkurransen hittil:
Kristin: 9
Jon Sigurd: 12
Kristin mener at enhver ferie ogsaa er en konkurranse, og at ingen kategori er utelukket. Mens jeg har sanket flest poeng i skibakken i Kirovsk, har Kristin klart seg bedre i den temmelig brede kategorien "ymse". Blant annet kan nevnes: vold, oppkast og unge gutter.

Formen har gaatt til helvete, og det i ekspressfart. Men dette skal vi rette opp igjen! I morgen reiser vi paa sanatorium.

J.S.

Kirovsk

2007-02-13T16:19:00.000+01:00

Ah! For et herlig sted! Verdens vakreste hotel i nydelige glinsende farger, ei dame som brakk benet i skibakken og hylte som en gris, et svenskt folkehoegskoleband som spilte hits fra 80-tallet og to unge gutter som tok oss med paa biltur natterstid og dro brekksladd paa isen. Hva mer kan man oenske seg?

Murmansk

2007-02-08T12:19:00.000+01:00

O lykke.
Her er det faktisk bikkjekaldt, men vi holder oss varme med badstu, sprit og dansing.... Faktisk saa mye badstu,sprit og dans at vi maatte bli paa suiten en dag ekstra siden vi var helt ute av stand til aa mobilisere krefter til aa gjoere noenting som helst i gaar.
I dag er vi ved bedre mot (og skjoenner at vi maa komme oss bort herfra foer budsjettet rakner fullstendig), saa naa skal vi til Kirovsk for aa staa paa ski. Stas! Vi gleder oss hemningsloest til lukten av russisk jernbane!

#3

2007-01-21T00:07:00.000+01:00

Yess! Vi har fått med oss en til! Ingrid er klar for tur og blir med fra 23. Februar og så lenge pengene og helsa holder. I tillegg til å være godt bevandra i Iransk kultur er hun både søt og hyggelig, samvittighetsfull og positiv, altså en fin motvekt til resten av følget.

2006-11-08T12:53:00.000+01:00